Å ta imot et kompliment

«Tusen takk». 
Overfladisk eller med dybde. 

Når vi får komplimenter finnes det tre måter å motta dem: 

A) Vi har dem som ikke klarer å ta de i mot i det hele tatt, og bare ler eller fjaser det vekk. 

B) Så har vi dem som sier «tusen takk», men ikke klarer å ta det innover seg. Kanskje de ikke føler at det er ekte, kanskje de tror de tar det i mot, men den indre selvkritikeren har bygget opp en mur der ingenting slipper forbi, eller kanskje de bare sier takk, men ikke bryr seg, fordi de tenker «de bare måtte si det». 

C) Helt til slutt har du de menneskene som virkelig tar i mot et kompliment. Der «tusen takk», virkelig betyr tusen takk, og der ordene skaper en varme i kroppen, samt en stolthet. Der de mottar og tillater komplimentet og bety noe. 

Jeg trodde alltid jeg var i kategori C, at jeg sa tusen takk og mente det. 

Jeg lurte meg selv. 

Korta på bordet har jeg alltid trodd at jeg er ganske sterk, elsker meg selv og vil meg mitt eget beste. Så etter noen heftige runder med selvransakelse, innså jeg at jeg aldri trodde at jeg er god nok. 

Når jeg var 16 år fikk jeg beskjed av nære familiemedlemmer at jeg ikke var ønsket. At de ikke ønsket at jeg skal være en del av deres liv. Det satt seg. I kropp. I hodet. I sjelen. 

Så mens jeg har duret på i livet, jobbet på og gitt alt av meg selv, har jeg mest av alt gjort det for å overleve. For å bevise. At jeg er god nok. At jeg er verdt noe. 

Når jeg har forlatt et rom, har jeg tenkt at de har det bedre uten meg. Til den grad at jeg av og til ikke har sagt hadet, fordi jeg tenker de har det bedre uten meg. Jeg har sjeldent følt tilhørighet i rommene jeg er i. Jeg har tenkt at folk har det bedre uten meg. 

Dette satt veldig langt inne å anerkjenne for meg selv. Fordi jeg har alltid vært hun sterke, modige og tøffe jenta som går etter sine egne drømmer. Men under det ytre har det vært en veldig såret jente, som kun ønsket å bli elsket av de nærmeste. Ubetinget. 

Og jeg visste det ikke. 

Mens jeg duret på, skapte det vanlige folk vil kalle suksess, var det en liten del av meg som lengtet så enormt etter kjærlighet. Etter å bli sett, av meg. Ikke andre. Ikke utad. Men inni meg selv. 

Det har vært en heftig reise av å avdekke disse sårene, men jeg er så evig takknemlig for at jeg gjennomførte. Om man noensinne kommer i mål, kan jo diskuteres, men jeg har kommet langt. Avdekket en del ting som betyr alt for min videre vei. Reise i meg selv. 

I dag kan jeg si tusen takk, og virkelig ta det inn over meg. Styggen på ryggen sniker seg av og til frem, men da vet jeg at den ikke har rett. Jeg lagrer komplimentet i hjertet, og minner meg selv på at jeg betyr noe. At jeg er viktig. 

Så hvor er du på skalaen? Er du en som tar imot kjærligheten i komplimenter, eller føler du ikke at du er verdig nok? Vær ærlig. 

Hvis det er sistnevnte, så har du kanskje fått deg en liten oppgave å jobbe med. Fordi - du er viktig og verdt å elske.