Barndomshjemmet

Et barndomshjem. 

Et sted der de første stegene ble tatt. 

Kanskje der du lærte å gå, 
Kanskje ikke. 
Men det stedet du følte deg trygg. 
Der hele verden kunne falle sammen på utsiden, 
Men du hadde ditt hjem. 
Ditt barndomshjem. 

Et sted som er så mye mer enn et hus,
Fire vegger 
Og et tak. 

Et sted som rommer så mye mer, 
Enn det ser ut som for de som går forbi. 

Der bølgene av følelser, 
fra sinne, skuffelse, glede og lykke, 
Finner sted. 

Et sted som aldri noen gang kan brenne ned. 
Fysisk, 
Ja, kanskje. 
Men i hjerte eier det et rom. 

Som når du som voksen titter ned, 
På den lille jenta kan du se, 
At der vokste jeg opp, 
Der lærte jeg å le. 
Det er mitt barndomshjem kan du se. 

I dette huset var jeg meg, 
Uten alle lag som senere forankret seg. 
Jeg kunne le, 
Og jeg kunne gråte. 
Det var hele verden for meg. 

Et barndomshjem, 
Ikke flere. 

Flere boliger, 
Men kun et barndomshjem. 

Et barndomshjem som bærer minner. 
Bærer historier som ingen kan se. 

Der jeg ble knust. 
Der jeg ble bygget opp. 

«Det var der jeg vokste opp». 

Spørsmålet er om det noen gang kommer et sted, 
Som kan erstatte barndomshjemmet. 
Som kan ta den plassen, 
I hjerte, 
Og i utvikling. 

Det var aldri bare et hjem. 
Det var aldri bare et hus.
Det var stedet der jeg ble meg, 
Og den dagen jeg forlot det, 
Kanskje også det stedet jeg glemte meg?