Et ansvar for tungt å bære
Amanda var klar for et nytt semester. Andre året på faglærerutdanningen i drama. Første året hadde vært hennes høydepunkt i livet, som at resten av verden sto stille, og nå var det klart for andre klasse. Jihu!
Det var ikke det at første året hadde vært dramafritt. Heller tvert i mot. Det hadde vært kjærlighetsdrama, venninnedrama, lange dager og mye arbeid, men det fikk henne til å føle seg levende.
Den konstante jobbingen med forestillinger, fra tidlig på morgenen til sent på kvelden. Før det var opp og hopp neste morgen, og påan igjen. Hun levde. Hun svevde. Det var så gøy!
Pyntet og klar gikk hun på skolen for den første dagen i andre klasse. Hun var større nå, og klar for et nytt år med liv i årene.
Første skoledag kom, og når hun så læreren, så knøyt det seg i magen. Sånn skikkelig.
Ordene fra læreren sto med store bokstaver på innsiden av kroppen. Hjertet pumpet. «ka dunk» «ka dunk». «Du må passe deg. Din energi påvirker andre.»
Synet ble tåkete. Hun visste nesten ikke hvor hun skulle gjøre av seg. Fra å sitte rolig på stolen, følte hun seg ikke lenger hjemme. Og unnskyldningene for hvorfor hun ikke skulle være der hopet seg opp.
«Du vil ikke bli lærer.»
«Du trenger ikke dette.»
«Du er ferdig.»
«Dra hjem å vær med familien din.»
«Du må hjem å fikse forholdet til pappaen din.»
Når hun bestemte seg for noe, var hun rask på avtrekkeren. Deretter pakket hun ut av leiligheten i Kristiansand, sa opp skoleplassen, og reiste hjem til sin hjemby.
Var dette Amandas dummeste valg?
I etterpåklokskapens navn kan man trekke mange konklusjoner, men én ting er sikkert, hun drømte seg ofte tilbake til Kristiansand, og skulle ønske hun aldri dro.
Det valget formet livet hennes, og påvirket hun i mange år fremover.
Over 10 år senere innså hun at hun ikke reiste hjem for å fikse forholdet til sin far. Hun brukte det som en unnskyldning, fordi hun ikke klarte å takle det ansvaret som ble lagt på hennes skuldre, den elevsamtalen på skolen. «Din energi påvirker de andre, du må passe deg.»
Hun flyktet.
Klarte det ikke.
Så hun reiste hjem, og lot drømmen hennes bli værende i Kristiansand.