Har jeg noen gang passet inn?

har jeg noen gang passet inn? 
jeg sitter der på innsiden, 
med en fot inne. 
likevel føles det som at jeg er ute. 
passer aldri helt inn. 
blir ikke med på følelsene som sprer seg i rommet. 
jeg har mine egne følelser, 
gjemt på et sted ingen slipper inn. 

det skulle du kanskje ikke trodd, 
jeg som er en åpen bok, 
men de virkelige følelsene, 
de har ingen sett. 
ingen fått føle. 
ingen fått dele. 

ensomheten sprer seg. 

alene, alene. 
alene sammen med andre. 
alltid alene i eget sinn. 

da er det kanskje ikke så rart, 
at når mørket banker på, 
så er det enkelt å invitere inn. 

«ingen liker deg»
«du er ikke smart nok, tynn nok, sprek nok» 
«du er ikke nok» 

mørket ble en venn. 
en støtte. 
en trygghet. 

kanskje ikke så rart at jeg aldri passet inn, 
når ikke en gang jeg så meg selv.