Jeg vil ikke ha deg her

«Jeg vil ikke ha deg her».
Ordene kom så lett. 
Som at det ikke betydde noe for deg. 

Jeg hadde alltid vært din. 
Din jente. 
Du knuste meg. 

Jeg visste ikke hva jeg skulle si,
Eller hva jeg skulle gjøre. 
Så jeg reiste meg og gikk. 

Hver dag passerte sakte forbi. 
Stikket ditt, 
Du tok aldri kontakt.
Aldri et unnskyld, 
Jeg hørte ikke noe fra deg. 

Det gikk litt tid før jeg forsøkte på nytt, 
Å ta en del av ditt liv. 
Kanskje du angret? 

Igjen fortalte du, 
Som at det var det enkleste på denne jord, 
«Jeg vil ikke ha deg her». 

Det gjorde ikke noe mindre vondt. 
Det svei mere. 
Denne gangen betydde det på en måte at du ikke bommet første gang. 
Jeg reiste meg, 
Og gikk. 

Du kom aldri etter meg. 
Sa aldri unnskyld. 

Men jeg stoppet aldri å elske deg. 
Stoppet aldri å prøve. 

Jeg forsøkte igjen, 
Men samme reise igjen. 
Du vil ikke vite av meg. 

Igjen, 
Og igjen. 

Helt ærlig,
Skulle jeg ønske jeg klarte å gå videre, 
Uten deg. 

Du har brakt så mye sorg, 
Så mye smerte. 
Du har såret meg på måter jeg ikke visste var mulig. 

Og likevel, 
Sitter jeg med et håp, 
For du elsker meg sant?
Innerst inne? 

Det er deg det er synd på. 
Ikke meg. 
Det er jo deg. 
Du som sier du ikke vil ha meg, 
Jeg som kommer løpende tilbake. 
Gang og gang igjen. 

Jeg har aldri sluttet å elske deg. 
Håpe om et bedre liv. 
Der trygghet og ærlighet var en selvfølge, 
Og ubetinget kjærlighet en fryd. 

Men du har aldri sagt unnskyld, 
Eller spurt hvordan det gikk,
Etter at du forlot meg, 
Med alle dine stikk. 

Hvorfor jeg har fortsatt å elske deg, 
Kan jeg ikke forstå. 
Men jeg er jo liksom din jente, 
Med en kjærlighet som få.