I alle år har jeg vært en person som sier meninga mi. Høyt og tydelig. I tide og utide. Det har både blitt tatt godt i mot, og det totalt motsatte. 

Jeg har ofte blitt oppfattet som ei dame med bein i nesa og sterke meninger. 

Jeg elsker å være den jenta! 

Men de to siste årene har jeg mistet min egen stemme. 

Det har vært helt merkelig å legge merke til når jeg nå ser tilbake på de siste to åra. Akkurat som at jeg la hu sterke og stødige dama være igjen i næringslivet, og startet på en gründerreise som ga meg en reise jeg aldri kunne drømt om. 

Når jeg ser tilbake på de siste to åra så tenker jeg på hvor det gikk gærent. Hvor mista jeg meg selv?! 

Jeg har møtt så ekstremt mye ekstern motstand på min gründerreise. Relasjonsmessig. 

Jeg har blitt dolka i ryggen av folk jeg har stolt på. Ikke bare en gang, men fler enn jeg kan telle på en hånd. 

Jeg har visst at det har påvirket meg, men når jeg nå har fått det hele litt på avstand, så har jeg mistet meg selv mer enn jeg kunne forestilt meg. Jeg har mistet min stemme. 

Jeg som alltid har visst hvor jeg skal, har ikke lenger peiling. 

Jeg veit ikke hva jeg skal si, eller, jeg har ikke helt funnet ut av om det er redsel for å faktisk si det jeg mener høyt etter alle disse nederlagene hvor folk jeg bryr meg om viser meg fingeren. 

Men et eller annet har virkelig krypi inn under huden min, og lagt et lokk på den sterke stemmen jeg vet jeg sitter med. 

Jeg savner den. 

Jeg savner poweren. Jeg savner viljen min. Jeg savner kraften. 

Jeg vil ikke ta det med ro, jeg får energi av høyt tempo når jeg driver med ting jeg elsker. 

Ingenting gleder meg mer enn å være i egen boble å innse at klokka er 03.00 på natta, og jeg sitter og jobber med noe jeg digger. Det driver meg! Det er meg! Og det er den jeg vil være. 

Jeg jobber for å ta tilbake stemmen min. 

I oktober 2023 holdt jeg webinaret «gjør ensomhet til din superkraft». Og kanskje det er akkurat det som har gjort at jeg fortsatt står på beina. 

For den ensomheten jeg har kjent på de siste åra, er dypere og verre enn noe annet jeg har vært borte i. 

Likevel har jeg stått med rak rygg og tatt i mot slag på slag. 

Det jeg har mistet er stemmen. Men nå jobber jeg med å ta den tilbake. 

Si min mening. Ta den plassen. 

For det er meg. Jeg har sabla mange meninger om mye, og det er min drivkraft i livet. 

Det er litt av en oppgave, men jeg er klar for å bli sterkere og stødigere enn noen gang. 

Jeg er en som tør å være sårbar og sterk på samme tid. (Påminnelse til meg selv!🤭) 

Kanskje vi er flere som trenger å ta tilbake vår stemme. Jeg heier på oss!🫶