Det tikker inn en melding på telefonen, og du kjenner at det knyter seg i magen.

Der står det at det går rykter om at du har sagt noe du ikke har sagt, og du kjenner sinnet kryper oppover ryggen.

Du går automatisk rett i angrepsmodus, og er klar for å gå til kamp. Nervesystemet er klart på et øyeblikk, fordi er det noe som pleier å være i beredskap, så er det nettopp det. Du er vant til å kjempe. Fighte. Det er du sabla rå på!

«Jeg skal fadermæ vise dem jeg!»
«Det rykte skal ikke jeg ha på meg!»
«Hvem fader sa det?!»
«Hvordan skal jeg få sagt noe i mot dette?»

Du er så sint. Du er så klar for kamp. Det er din naturlige reaksjon.

Jeg kjenner meg så igjen. For dette er jo meg.

Det du, og jeg, kanskje er mindre god på er å gi slipp.

Det å lese meldinga og tenke:
«Det sa ikke jeg, så det trenger ikke jeg å bruke energi på».
«Dette trenger ikke jeg å bruke energi på.»
«Så spennende at de tenker det da, for det stemmer ikke. Pytt pytt, jeg får ikke gjort noe med det!»

Personlig har jeg jobbet enormt mye med å justere til reaksjon nummer to. Gi slipp. Det jeg ikke får gjort noe med, trenger jeg heller ikke å bruke energi på.

Nylig opplevde jeg nettopp dette.

Min umiddelbare reaksjon? Jeg ble så sinna. Jeg er sikker på et det tøyt ut av øra mine, slik du ser på tegnefilm.

Men så huska jeg å puste.

Jeg tenkte på min samboer som er helt RÅ på å la ting gå inn et øre og ut et annet, når det ikke er noe som betyr noe for han.

Jeg har ofte spurt han: «Hvordan klarer du å ikke tenke på dette?» Og med sin stille tone svarer han så ofte at «det får jo ikke jeg gjort noe med, og det er ikke sant, så det er deres tap. La de snakke!»

Jeg beundrer han for det! Så innmari.

Heldigvis har jeg blitt bedre. Så etter 20 sekunder med ekstremt sinne, hvor hårene reiste seg, og jeg allerede begynte å sende melding til en involvert, så stoppet jeg opp, pustet, og tenkte igjennom om dette egentlig var av betydning for meg.

Jeg kom raskt frem til at dette trenger ikke å koste meg en kalori i energi, hverken i forsvar eller evaluering.

Det som sto der var ikke sant, og det visste jeg. Hva alle andre tenker er (heldigvis) ikke mitt problem, og jeg får ikke kontrollert hva andre sier om meg.

Situasjonen eskalerte ikke, men gosh, det har krevd innsats og bevissthet å komme dit at nervesystemet reagerer på en annen måte. For av og til så føles det som en tyngre kamp å la være å bry seg, enn å bli sinna.

20 sek sinne + 10 dype pust og tanken på min samboer reddet situasjonen og resten av min dag.

Fjoh…