Mammakroppen
Mammakroppen.
Hun ser seg i speilet, studerer seg selv fra topp til tå, og tankene fyker av gårde «hvor har jeg blitt av?»
Umiddelbart tar hun seg i det, «du har jo skapt et barn, kroppen din er fantastisk». Hun blir oppgitt, lei seg, tårene renner nedover kinnet, men hun tørker de fort bort.
Den indre dialogen fortsetter: «jeg veit, jeg er bare lei. Jeg vil ikke ha en hengemage som må skjules gjennom høye og trange high-waist truser. Jeg kveles!» Hun begynner å puste tungt.
Da dukker den alt for positive stemmen opp igjen: «neimen, du må da ikke skjule noen ting. Hengemagen kommer etter ditt nydelige barn. Vær nå taknemlig, det er bare en kropp». Det blir sagt på en slik irriterende, positiv og lett måte. Det provoserer, mer enn det hjelper.
«Ja, men…» prøver hun.
«Ikke noe ja, men! Bare ja!» fortsetter den irriterende positive stemmen. «Vær fornøyd! Vær takknemlig! Du har et barn!»
Hun kjenner sinnet hoper seg opp, selv om hun kun skravler i sitt eget hode. Men denne dialogen fungerer ikke. «Det må da får pokker være mulig å anerkjenne at denne kroppen ikke lenger føles som meg, og jeg hater det jeg ser i speilet!!» Stemningen er mer amper.
«Neei…» forsøker stemmen seg på, men blir raskt avbrutt. «Jo, for pokker! Først lånte jeg bort kroppen i 9 måneder for å føde et barn, nå er barnet ute, går på egne bein, og min kropp er fortsatt fastlåst i «fødebarn»-tiden, det er ikke greit!!!»
«Men…» «Ikke noe men! Nå skal jeg få lov til å stå her, være lei meg, ikke trenge å elske det jeg ser i speilet. Jeg skal bare være! Og - jeg vil gjøre en innsats for å ta tilbake meg selv!»
«Du trenger ikke… ikke vær så hard mot deg selv nå.»
«Hold kjeft! Jeg er ikke lenger gravid, jeg har lov til å synes at denne hengemagen er noe drit og at trange high-waist-truser kveler meg. Ferdig snakka!»
Den lille stemmen synker stille tilbake. Selvom den hadde rett, så trengte hun bare å få lov til å ha det litt dritt akkurat nå. Den hengemagen var et bevis på noe flott, men det flotte barnet levde nå sitt eget liv, og mammaen var klar for å leve sitt liv i egen kropp igjen.