Amanda trollbandt publikum
Amanda lukket øynene, og sceneteppet gikk opp. Foran henne sto en hel sal og heiet. Det var lys i alle farger, livlig musikk over høytalerne og heiarop som ingen ende ville ta. Hun hørte ikke ordene de sa, men hun hørte stemmene.
Hun så rundt seg, og forventet å være omringet av folk, men det viste seg at det kun var hun på scenen. Helt alene. Etter litt tid innså hun at alle så direkte på henne, og det de sa var «Amanda, Amanda», i kor.
Hun kjente smilet spre seg, svetteperlene rant nedover kinnene, og hun begynte å bli flau. «Hvorfor heier de?» «Hvorfor står jeg her?» Amanda husket ingenting.
Til slutt runget det i høytalerne «Amanda mine damer og herrer. Tusen takk for i kveld!» og lyset i salen ble skrudd på, og sceneteppet gikk igjen foran henne.
Hun skimtet ut bak sceneteppet, og folk begynte å forlate salen. Barn, ungdom, voksne og besteforeldre. Det var mennesker i alle aldre. Noen med tårer i øynene, og andre med smilet fra øre til øre.
Hva hadde skjedd nå?
Plutselig satt hun seg opp i senga, åpnet øynene, svetten rant og hun pustet som hun nettopp hadde løpt et maraton. Hun slet med å ta igjen pusten. «Åh, det var bare en drøm», tenkte hun, og la seg ned igjen. Litt skuffet over at det ikke var ekte. Hun hadde drømt om dette så lenge.
Så roper det fra underetasjen «Amanda, du må stå opp! Dagens avis har kommet og du er på forsiden!»
«Hva er dette for noe?» tenkte hun mens hun vred seg rundt i senga. «Slutt å tull med meg nå, la meg våkne!» sa hun til seg selv.
«Amanda, du må komme!» Mammaens stemme var desperat og engasjert på samme tid. Amanda gikk litt motvillig ut av senga, satt føttene på det iskalde gulvet, og strakk seg etter morgenkåpen. Knøt den rundt seg, tok håret opp i krøllete strikk, og gikk motvillig ned.
Og der sto mammaen stolt med dagens avis i hendene, «se her!» utbrøyt hun. Amanda kom nærmere, og da først så hun det, «Amanda trollbandt publikum», sto det med store bokstaver, og et stort bilde av henne.
Hun husket ingenting, og klarte ikke helt å forstå noe av dette.
Mammaen kom bort og ga henne en varm klem, en sånn klem bare en mamma kan gi, «jeg er så stolt av deg jenta mi», hørte hun henne si.
Det ble stille, før hun igjen hørte mammaen sin stemme, «Amanda, er du våken? Går det bra med deg?»
Og der våknet hun i sin egne kliss våte seng, med mammaen som sto over henne med bekymrede øyne. «Hallo, går det bra med deg?»
Amanda åpnet øynene på gløtt, før hun lukket dem igjen. «Bare litt til». Hun ville bare bli værende i den drømmen litt til.