Ensomheten. Jeg så det i øynene hans.

Ensomheten. Jeg så det i øynene hans. 

«Er du fortsatt ensom?» spurte jeg. «Ja», svarte han ganske umiddelbart. Ordene sa sitt, samtidig som energien mellom oss vokste. Jeg kjente at han hadde det vondt. Jeg kunne føle hans smerte. 

Jeg la hendene mine på skuldrene hans, en hånd på hver skulder. Vi så dypt inn i hverandres øyne. Holdt blikket. 

I akkurat det øyeblikket fantes det bare oss. Det krevde alt jeg hadde å stå der stødig mens jeg så inn i øynene hans, for jeg så hvor vondt han hadde det. 

«Husk at du er verdifull», sa jeg. Jeg så at tårene presset på hos han. Han ga meg et lite nikk, og våre veier skiltes. 

Det var et kort, men enormt sterkt øyeblikk.