Det sa stopp. Heldigvis.

Å vite at du er på vei til å treffe veggen, men du klarer ikke stoppe. 

Akkurat som at bremsene er ødelagte. Det går bare fortere og fortere. Du prøver så godt du kan å gripe etter noe, klore deg fast, men uansett hva du gjør så triller det raskere og raskere. 

Du tenker «nå må det stoppe», «dette går galt», men den indre motoren durer på, kanskje enda raskere enn før. 

Til slutt sier det pang. 

Pjoh, for en lettelse. Det sa stopp. 

Du tenker «faen» over at du ikke har klart å stoppe det tidligere, men du har virkelig forsøkt. Bremsene fungerte bare ikke. 

Så heldigvis, kom den fjellveggen, så det måtte si stopp. Kanskje ikke på et frivillig tidspunkt, men på et nødvendig tidspunkt.