Stemmen

En sterk magefølelse. 

Amanda har alltid hatt en meget sterk magefølelse, der innsiden av kroppen roper høyt ja eller nei på konkrete spørsmål. Som et ekko i et kammer. Gjennom motgang, omveier og beslutningsvegring, ble ropene lavere og lavere. Til slutt ble det så lavt at Amanda sluttet å spørre. 

Tiden gikk og distansen mellom magefølelsen og selvet gled lengre og lengre vekk fra hverandre. 

Heldigvis, et sted dypt der inne, fortsatte stemmen å rope. «Jaaaa!» «NEI». 

Så en dag måtte hun snu seg. Se innover. Hva var det som laget så støy. Hun måtte grave frem lag på lag med støv, og helt der inne, i bunnen av et langt rør, var stemmen.

«Jeg er her», sa stemmen. «Jeg er litt hes etter å ha ropt så mye, men jeg er her». 

Amanda kjente at det dannet seg en liten klump i halsen. Den var der, stemmen hun hadde savnet. Støtten. Retningen. 

Den var der. 

Og Amanda kunne puste lettet ut.