Jeg er ensom, sa gutten.

Amanda kunne se at han hadde det vondt. 

Denne dagen var Amanda på besøk hos en skole for å holde et lite kurs. Det var ikke en helt vanlig skole, men en skole for de barna som har noen ekstra utfordringer, som ikke helt passer inn i den firkantede boksen alle skal høre til i. Bare tanken gjør Amanda kvalm, det bør ikke finnes noen boks, det bør være plass til alle. 

Hun går inn på skolen med en rak rygg, men tar fra første sekund innover seg alle de tusen inntrykk som venter henne. Hun måtte puste litt ekstra. Det var flust med lærere, sikkerhetstiltakene var hevet og det var en funksjonalitet på skolen som du ikke normalt sett ser. 

Det var nesten så det luktet nytt i gangene. Møblene var pene, skapene på rekke og det var så flott. Men Amanda visste at elevene på denne skolen har allerede i sitt unge liv opplevd mye. 

Dagen gikk, og kurset var i gang. Det var latter, glede og mestring. Så skulle de samles for en avsluttende prat. 

Amanda sto foran 30 elever, alle lyttet og så på henne. Hun hadde alles oppmerksomhet. 

«Det er mange som kjenner på ensomhet», sa Amanda, og et par hender føyk opp i været. «Jeg», sa den første, og et lite «jeg også»-smil kom fra den andre. 

Det stakk i Amanda. Hun var ikke helt forberedt på åpenheten i dette rommet. Hver gang hun nevner ensomhet så pleier elevene å fjase det bort, men ikke her. Det var akkurat som at dette rommet åpnet opp for alt. Det var trygt, og varmt, og folk så hverandre. 

En ting de hadde til felles var nettopp ensomhet. Følelsen av å være mye på utsiden. Ikke se eller fungere likt som alle andre. 

Amanda sitt hjerte bristet. Hun prøvde å holde seg sterk, der hun sto med tårer i øynene og et pulserende hjerte. 

De reiste seg opp, og en av elevene som hadde rukket opp hånden sto ved siden av Amanda. Blikkene deres møttes, og i et lite sekund fantes det ikke noe annet på denne jord. 

«Jeg har vært ensom», sa han. «Er du ensom nå da?» Spurte Amanda. De hadde blikket festet på hverandre, forvekslet energi på et dypere plan. «Ja», svarte han til slutt, og hjertet til Amanda hoppet over et slag. Hun gjorde alt hun kunne for å holde maska. 

Hun la hendene forsiktig på skuldrene hans, først på den ene siden, og deretter på den andre. Hun så han dypt inn i øynene, «husk at du er verdifull». 

Verden stoppet opp. Blikket. Energien. Det sa alt. Etter en stund nikket gutten, og de skilte lag. 

Det øyeblikket brant seg fast i Amandas hjerte for alltid. 

Versjon 2 av Ensomheten. Jeg så det i øynene hans.